Friday, March 2, 2007

Ut av skrivebordsskuffen

Siden jeg var 10 år, har jeg skrevet. Jeg har skrevet dagbøker, dikt, notater, artikler, noveller, påbegynte romaner. Mine skap og skuffer er fulle av den slags. Jeg har nok ikke vært særlig flink til å kaste slikt. Mye befinner seg også i esker i bodene. Noen ganger tar jeg frem gamle ting og leser dem, og lurer på hvorfor jeg ikke har kommet lenger i mine skriveplaner. Jeg er også en av de 1 million nordmenn som har hatt en forfatterdrøm i magen, og fortsatt er den der. Drømmen.

Mye av det jeg har skrevet opp gjennom årene er selvsagt bullshit. Banale ungpikeskriblerier og uferdige ting. Men noe er det ikke. Det liker jeg hvertfall å tro. Noe har blitt publisert , som artikler og noen omtaler av bøker og musikk. Noen avisreportasjer. Små ting. Men den store drømmen, er å skrive romaner. Så hvorfor har det ikke blitt?

Jeg kan si at ”livet tok meg”. Arbeid, forsørgelse for barn, hverdagen- som ikke ga rom for å drømme seg nok bort, stenge seg ute fra kravene fra omverdenen. Og det er delvis sant. For jeg er slik, som må ha full konsentrasjon, og når man må velge mellom tilstedeværelse og fraværelse, så må man velge i forhold til det ansvar man har til for eksempel barna. Jeg må også velge i forhold til forsørgelse. Har man en jobb og unger, må man komme seg opp om morgenen, og ikke sitte oppe om natta for å skrive.

Men ved ytterligere selvransakelse så handler det nok også om mot. For mine ambisjoner om skrive sant, grensesprengende, rått,- handler også om å ha mot. Mot til å tåle offentligheten, mot til å tåle sine foreldrenes reaksjoner. Så noen bremser har nok ligget der. Hvis man har ambisjoner og vil ta skrivingen alvorlig. Så skriver man ikke på liksom, selv om det er fri diktning man holder på med. Andre kan sikkert skrive bare snille og trygge ting, men det er ikke det jeg vil. Så jeg har nok gjort det litt vanskelig for meg selv. Men snart skal det bli slutt på det. Jeg kan ikke sitte å vente på det rette tidspunkt, at inspirasjonen skal komme, at jeg får tid nok. Jeg må begynne et sted. Det er ikke for sent. Selv om jeg også har tenkt at det er for sent. Å skrive kan man faktisk gjøre så lenge man ser og har førlighet i hender og hjerne.

Det betyr ikke at jeg skal bruke denne bloggen til å legge ut deler av en roman under utarbeidelse. Som Stephen King skriver i ”Om å skrive”- så bør man ”holde døren stengt” under første utkast av en bok. Ikke la andre komme med innspill før man setter i gang med 2.utkast. Jeg tror det er noe i det. Ikke la seg påvirke når man er i prosessen.

Denne bloggen skal være en lekekasse for meg, for å holde skrivingen, den kreative prosessen i gang. Kanskje kan det komme dit hen at det utløser den motivasjon og det mot jeg trenger for å virkeliggjøre den egentlige drømmen min.

For hvis man vil skrive, så er eneste måten å lære det på, å skrive og å lese. Det sier Stephen King, men også andre har sagt det.

Timian er en nydelig urt, hvis magiske egenskap gir mot og styrke. Derfor mitt nick. Jeg trenger noe av det i perioder. MillaVanilla fortalte meg på en annen blogg at VillTimian har mye sterkere egenskaper enn den dyrkede. Derfor VillTimian. Noe jeg for øvrig er så heldig å omgi meg med sommerstid.

6 comments:

MillaVanilla said...

Underveis i innlegget ditt tenkte jeg at så lenge du er her er det aldri for sent å begynne, gjøre alvor av drømmen, ambisjonen. Så skrev du nettopp dette selv, i neste avsnitt.

Enda en ting du skrev i innlegget, som jeg også føler er så sant: Å ha et sterkt brennende behov for å skrive, å ha en ambisjon om å gjøre det til noe mer, handler ikke om å finne det rette tidspunktet, eller vente på inspirasjonen. I min verden er skriveprosessen 20% inspirasjon, resten er jobb.

Jeg gleder meg til å lese videre.

Ønsker deg en fin kveld VillTimian.

Artemisia said...

Tusen takk for hyggelige iord, Milla!
Du er også en inspriasjonskilde- siden du selv har gjort alvor av drømmen. Slikt blir jeg inspirert av.:)

Under middagen i dag foreslo ungene at jeg kunne skrive bøker, for å bedre på økonomien- noe jeg sa var feil motivasjon. Men at jeg gjerne ville skrive. Kanskje sitter jeg som 70-åring og skriver bloddryppende krimromaner, sa jeg..og så tok det etterhvert helt av , jeg var inne i en historie, og ungene holdt på å le seg ihjel..jajaja..

Fin kveld til deg også!

MillaVanilla said...

Åååh, så blir jeg nesten litt stolt av tanken på å være en liten inspirasjonskilde. Takk :-)

Jeg har også hatt mine opp gjennom alle mine skrivefaser. En gang, mens jeg stod til knes i et manus som ikke kom videre, skrev jeg faktisk til Ingvar Ambjørnsen for å få høre litt av hans historie. Det var en stor trøst når han fortalte meg at han hadde sendt inn manus som hakka møkk i 10 år før han ble antatt. Den perioden skrev han for det meste dikt, fortalte han, inntil han fant sitt eget særpreg.

For å finne mitt skriftelige "særpreg" lot jeg faktisk være å lese skjønnlitteratur i nærmere 1/2 år, for ikke å la meg farge for mye av andre forfatteres språk.

Jeg er helt enig med deg at å skrive bøker for å tjene penger blir feil. Her om dagen leste jeg Fay Weldon uttale at hun finner det kritikkverdig at forfattere i dagens litterære verden mer ser ut til å hige etter bestselgerstatus fremfor anerkjennelse.

Og jeg nikket enig, så lenge jeg har til smør på maten og kan betale mine regninger er jeg fornøyd. Om det betyr at jeg jobber full tid ved siden av, vel så gjør jeg det.

Uuups, her skriver jeg meg bort :-)

Artemisia said...

Hei Milla!
Jeg syns det er morsomt å lese om andres skriveprosesser, så det er bare fint at du "flyr avsted" og skriver deg bort.
Jeg har nettopp lest Stephen Kings bok "Om å skrive", og det var interessant. Om den lange veien- alle innsendingene av noveller til blader, alle refusjonene, jobbet full jobb i mange år, og skrev systematisk hver dag et par timer- før det tok av..osv.
Mange gode råd i den boka, og ikke minst det å få en realitetsorientering over hvor hardt arbeid det egentlig er- samtidig så er det mulig for alle som vil- men man må disiplinere seg, og ikke gi opp.

Hehe..
jeg har også noen refuserte noveller liggende..
men det er jo ikke så rart- noveller er jeg ikke god på. Men et sted skal man jo begynne..

Det var sikkert kult å kontakte Ingvar Ambjørnsen- han er toppers. Som forfatter. Kjenner han jo ikke utover det..

Ang Fay Weldons uttalelse- det kan hende det er slik-som ellers hvor vi ser trenden hvor folk ønsker å bli kjendiser...Og dessuten synes jeg det er mye dårlig litteratur som skrives i dag dessverre. Langt mellom høyderan..

Ha en fin kveld!

Anonymous said...

Jeg sitter i en sen nattetime etter at resten av husstanden er gått til ro og leser dine tanker om å få manuskriptene ut av skrivebordsskuffen.

Det var veldig interessant å lese dine tanker om skriving, og hvordan livet tok deg slik at du ikke ennå har satt drømmen om en roman ut i livet.

Også spennende å følge dialogen mellom Milla og deg, to kvinner som begge er mestere med ord.

Kanskje du kan gjøre alvor av drømmen en dag, selv om jeg forstår sperringene i forhold til familie og venner.

Det er jo aldri for sent, og jeg vet at jeg kommer til å lese mer i lekekassen din.

Angående refuserte noveller: Har ikke alle forfattere begynt med mange refuserte manuskripter? Jeg ser dere snakker om Ingvar Ambjørnsen, som også jeg er veldig begeistret for, men jeg vet at Jens Bjørneboe hevdet at han hadde Norgesrekord i refuserte manus. Om det er sant, vet jeg jo ikke, og det var dessuten før Ambjørnsens tid. ;-)

Artemisia said...

Hei Starlett!
Det var veldig hyggelig at du stakk innom her. Takk for hyggelig kommentar! (og ros)

Skal nok skrive mer, enn bare blogginnlegg- en dag- selv om det sikkert tar tid. I perioder har man jo nok med bare hverdagen, men det er også dager da man kan prioritere på en annen måte, helt klart.

Ha en fin kommende helg! :)