Ut av skrivebordsskuffen

Siden jeg var 10 år, har jeg skrevet. Jeg har skrevet dagbøker, dikt, notater, artikler, noveller, påbegynte romaner. Mine skap og skuffer er fulle av den slags. Jeg har nok ikke vært særlig flink til å kaste slikt. Mye befinner seg også i esker i bodene. Noen ganger tar jeg frem gamle ting og leser dem, og lurer på hvorfor jeg ikke har kommet lenger i mine skriveplaner. Jeg er også en av de 1 million nordmenn som har hatt en forfatterdrøm i magen, og fortsatt er den der. Drømmen.

Mye av det jeg har skrevet opp gjennom årene er selvsagt bullshit. Banale ungpikeskriblerier og uferdige ting. Men noe er det ikke. Det liker jeg hvertfall å tro. Noe har blitt publisert , som artikler og noen omtaler av bøker og musikk. Noen avisreportasjer. Små ting. Men den store drømmen, er å skrive romaner. Så hvorfor har det ikke blitt?

Jeg kan si at ”livet tok meg”. Arbeid, forsørgelse for barn, hverdagen- som ikke ga rom for å drømme seg nok bort, stenge seg ute fra kravene fra omverdenen. Og det er delvis sant. For jeg er slik, som må ha full konsentrasjon, og når man må velge mellom tilstedeværelse og fraværelse, så må man velge i forhold til det ansvar man har til for eksempel barna. Jeg må også velge i forhold til forsørgelse. Har man en jobb og unger, må man komme seg opp om morgenen, og ikke sitte oppe om natta for å skrive.

Men ved ytterligere selvransakelse så handler det nok også om mot. For mine ambisjoner om skrive sant, grensesprengende, rått,- handler også om å ha mot. Mot til å tåle offentligheten, mot til å tåle sine foreldrenes reaksjoner. Så noen bremser har nok ligget der. Hvis man har ambisjoner og vil ta skrivingen alvorlig. Så skriver man ikke på liksom, selv om det er fri diktning man holder på med. Andre kan sikkert skrive bare snille og trygge ting, men det er ikke det jeg vil. Så jeg har nok gjort det litt vanskelig for meg selv. Men snart skal det bli slutt på det. Jeg kan ikke sitte å vente på det rette tidspunkt, at inspirasjonen skal komme, at jeg får tid nok. Jeg må begynne et sted. Det er ikke for sent. Selv om jeg også har tenkt at det er for sent. Å skrive kan man faktisk gjøre så lenge man ser og har førlighet i hender og hjerne.

Det betyr ikke at jeg skal bruke denne bloggen til å legge ut deler av en roman under utarbeidelse. Som Stephen King skriver i ”Om å skrive”- så bør man ”holde døren stengt” under første utkast av en bok. Ikke la andre komme med innspill før man setter i gang med 2.utkast. Jeg tror det er noe i det. Ikke la seg påvirke når man er i prosessen.

Denne bloggen skal være en lekekasse for meg, for å holde skrivingen, den kreative prosessen i gang. Kanskje kan det komme dit hen at det utløser den motivasjon og det mot jeg trenger for å virkeliggjøre den egentlige drømmen min.

For hvis man vil skrive, så er eneste måten å lære det på, å skrive og å lese. Det sier Stephen King, men også andre har sagt det.

Timian er en nydelig urt, hvis magiske egenskap gir mot og styrke. Derfor mitt nick. Jeg trenger noe av det i perioder. MillaVanilla fortalte meg på en annen blogg at VillTimian har mye sterkere egenskaper enn den dyrkede. Derfor VillTimian. Noe jeg for øvrig er så heldig å omgi meg med sommerstid.

Min nye baby!

Jeg fikk en ny baby i dag

- Hvis du hadde fått valget mellom å fostre opp et barn du har født, eller å adoptere det bort, hva ville du ha valgt?

Kort betenkningstid. Legene så avventende på meg. Jeg svarte:

- Jeg ville ha beholdt det selv.

Jeg ante nok ikke konsekvensene av spørsmålet. Og av svaret. Det var noe uvirkelig i hele situasjonen.

- For noen måneder siden så hadde du en avstøting, sa de. – Vi tillot oss å beholde fosteret, med tanke på ufrivillige barnløse som så sårt har ønsket seg barn. Du har jo flere fra før.

- Eh..vel, hva skal det her bety? Jeg var lettere omtumlet over hvordan denne samtalen skred frem.

-Vi pleide fosteret. Og det er i dag en fullvokst nyfødtbaby. En jentebaby. Paret som hadde forberedt seg på å ta imot barnet, har hatt det i armene sine. Fulle av glede riktignok, men…Det er ditt barn.

De har scannet en skjerm i hodet mitt. Jeg ser bilder av et par. To damer, som har lengtet og ventet lenge. Som er lykkelige, men også fortvilte i sin hjelpesløshet. De klarer ikke å gi henne mat. Babyen vil ikke ta imot det de har.

Legene ser forståelsesfullt på meg. De skjønner at jeg trenger litt tid til å samle meg.

- Vi trenger henne noen dager til. Du kan hente henne om fire dager. Vi setter pris på om du vil komme og mate henne.

Jeg drar fra sykehuset. Jeg springer lett over is, over snedekte enger, over gresskledte stier, over årstider. Jeg er 45 år. Og tenåringsmor. Jeg skal bli mamma igjen. Hva skal jeg fortelle dem?

Jeg drar hjem til Abels leilighet. Jeg henter babyen. Jeg drar hjem til Lise, barndomsvenninnen. Hun har fire små babyer. Det ligger nå fem babyer på golvet.

Tenk å få en ny baby. Det gir håp i meg. Livet fylles på nytt.

Det er en gave.

Hei!

Dette er en test. På min nye blogg. Hei til alle.